Hvem kan noe om rein?

Villreinen i Nordfjella lever farlig, ikke bare på grunn av det tøffe landskapet den lever i, ikke bare på grunn av rovdyr og jegere, men også på grunn av en smittsom sjukdom som kan gjøre at hele stammen nord for fylkesvei 50 blir rammet eller endog utslettet, nemlig CWD eller skrantesjuke.

Debatten i høst vil gå på om det at det er påvist få nye tilfeller av smitteoverføring, er en grunn til å sanere stammen så raskt som mulig, fordi en nå virkelig har en sjanse til å utrydde sjukdommen i våre områder – eller om det tvert imot er en grunn til å vente, se an, lære mer om sjukdommen og slik sett stå bedre rustet om den neste gang dukker opp på Hardangervidda, på Dovre eller et annet sted.

Mitt anliggende her vil være at mange kan, mange vet. Gjennom flere år har vi i arbeidet med Langfjellaseminaret fokusert på at det er mange som må sitte sammen om alle sider av en sak skal belyses. La oss ta det skritt for skritt – vi må innom både teoretisk kunnskap, praktisk kunnskap og verdikunnskap.

Det trengs forskere rundt bordet, forskere som kan si noe om ulike sider av saken, kanskje både veterinærer, økologer, biologer, historikere etc. Og innen profesjonene kan det være ulike syn, ulike syn på samme sak. Og vi må ha jammen meg ha med noen arkeologer også. Hva kan de fortelle oss om tidligere tiders voldsomheter i villreinfjellet? Hvorfor kollapset bestanden før svartedauden – eller gjorde den helt sikkert det?

Så må vi ha med forvaltere, fra direktoratene, kommunene, villreinutvalg og villreinnemd, fjellstyrer/allmenningsstyrer og så videre, samt folk fra Statens naturoppsyn og villreinoppsynet.

Dernest må vi ha med fagfolk som jegere og gjetere. Jegerne vet mye om hvordan dyra oppfører seg, særlig i en jaktsituasjon, og gjeterne som dreiv med rein i disse fjella på 60- og 70-tallet kan gjerne si noe om hvordan tam og vill rein oppfører seg gjennom døgnet og året, og særlig om de skal jages og/eller samles i disse fjella. Og hva kan de si om metoder for ev. å roe flokken?

Ingen forskere eller andre er så mye ute at de ikke også trenger observasjoner fra folk flest. Til sammen har folk flest gjort et fantastisk mangfold av relevante observasjoner.

Noen følger litt ekstra med, for eksempel fjellvandrere, ”fuglekikkere” og friluftslivsentusiaster. De må med. Det må også fantasifulle folk, folk som kanskje prøver ut hvordan ting kan ha blitt gjort før – kreative arkeologer lager seg for eksempel kanskje en bue.

Vi må ha med folk fra andre land eller andre steder med villrein/tamrein. Et blikk utenfra er nyttig. Det må også være plass rundt bordet til fortellere, tradisjonsbærere som husker hva Goffa og Gommo kunne fortelle om reinens atferd.

Vi må rigge en samtale om plusser og minuser ved ulike valg. Folkevalgte er vant til å gjøre slike vurderinger. Også feltprester og filosofer kan mye om slike valg mellom goder og byrder. Og hva med barna? Hva mener barna, og hva vil barnebarna komme til å mene?

I skrivende stund vet vi ikke om andre områder i Langfjella har CWD. Bare i Nordfjella nord for fylkesvei 50, er det påvist smitte. Denne artikkelen stod som Ytring/side 2 i dagens Hallingdøl, 21.9.17, avisa hadde forkortet et av setningene, ellers stod det som over.

----------

CWD argumenter, posisjoner

Jeg tror jeg ser fire posisjoner:

Smittebærerne må utryddes fortest mulig, før sikker spredning til andre områder:

- - Det kan skje før neste sommer. Om lokalbefolkning føler seg overkjørt, vil dette rette seg opp på sikt. Alle vil forstå mer av saneringsbehovet i ettertid. Risikoen ved rask sanering er ikke større enn ved å sikre området bedre mens en venter ett år eller to.

- - Det kan skje senere enn neste sommer. Med bedre tid kan en sikre gjerder bedre, sikre avgrensning mot naboområder. En større andel av dyra kan skytes i vanlig jakt. Tillit mellom myndigheter og lokalbefolkning blir bedre. En kan lære mer om smittespredning blant rein, i høgfjellsområder.

Smittebærerne behøver ikke utryddes før neste sommer:

- - Det er ikke sikkert en behøver å utrydde stammen i det hele tatt. En kan beholde en lav bestand med gode kontrolltiltak. Kanskje vil alle smittebærerne bli tatt ut i jakt og miljøsmitten ikke være av betydning. Vi får se etter hvert hva forskerne finner ut. Kanskje er smitten alt i andre fjellområder også.

OVS 23.9.2017

Strategi for Nordfjella
- Nord for fv 50.

Pressemelding fra Langfjellaseminaret, 3. november 2017 kl 12.15

http://langfjellaseminaret.no/

Langfjellaseminaret har de siste åra vært en arena der alle ulike kompetanser har vært invitert til å snakke sammen om rein.

Nå er det en spesiell situasjon, med påvist skrantesjuke (CWD) i Nordfjella – i delen nord for fv50. Bortsett fra at det er litt usikkerhet omkring begrepet ”raskest mulig sanering”, synes den så langt gjeldende strategien framover, i hovedsak å være lagt. Vi forstår situasjonen slik:

- Sentrale og lokale forvaltningsorganer ser ut til å ha litt dialog igjen, mht å bli omforente om hva som ligger av praktisk gjennomførbare muligheter i ønsket om en ”raskest mulig sanering”, som begge etter hva vi skjønner, vil ha? En bør gjerne ytterligere tydeliggjøre en omforent strategi som inneholder det vanlige, som sikkerhet for involverte mannskaper og dyrevelferd, smittefare, spredningsrisiko ved flukt til andre fjell (inkl gjerder), behov for stammereduksjon uansett tidspunkt for ev. full sanering etc.?

- alle kompetanser, lokalt og sentralt, bør fortsatt stadig snu steiner, varsle om ulike avvik, som nedsnødde gjerder, nye smittede dyr, mv, slik at en hele tiden har best mulig beslutningsgrunnlag på bordet. (Kompetanser er eksempelvis: div. forskere, forvaltere, fagfolk (jegere, gjetere), folk flest, fjellvandrere, fortellere (tradisjonsbærere), fremmede områders kompetanser, etc. http://langfjellaseminaret.no/no/konsept/fmodellen_og_kunnskapsformer_baerekraft/

Mange mennesker er skeptiske til full sanering, er man hele tiden tydelig på at alle steiner snus, er det gjerne muligheter for en bedre prosess framover?

En side to, i Hallingdølen 14.11.2017, er i tråd med analysen, undringen og anbefalingen over. En såkalt Ytring. Jeg og mange andre veksler på å skrive side to.

Skrantesjuke og risiko

Lørdag skrev Eirik Bøkko om skrantesjuke og risiko i Hallingdølen. Det må være viktig å regne på risiko i denne sammenheng. La oss ta utgangspunkt i at gjeldende strategi er utskyting av villreinen i Nordfjellas nordlige del.

Hva gir minst risiko for smittespredning, om vi kun ser på det:

Risikoområde

Ett års avskytningsplan

To års avskytningsplan

Fare for flukt og mulig smittespredning til andre fjellområder, som Hardangervidda

Fare for smitte til andre hjortedyr internt i Nordfjella nord for fv.50

(x)

En kunne tenke seg at faren for spredning til hjort internt i Nordfjella er mindre ved rask utskyting av reinsstammen. Men, hva med faren for at det stikker en flokk til andre fjellområder en uværsnatt?

For å finne ut av dette best mulig, må en antakelig og vel kontinuerlig vurdere jaktpress, reingjerder, overvåkning mv. Og veldig viktig tilsynelatende: en trenger ulike aktører med deres respektive ulike kompetanser rundt bordet.

- ovs 19.11.17

(Ovennevnte stod på trykk i Hallingdølen også, 23.11.)

--

"Reformsjuke og skrantesjuke", innlegg i Hallingdølen 7.12.2017 - om verdien av ulik type kunnskap.

--

Nedenstående punkter kunne kanskje bidra til å samle ulike hensyn og oppfatninger rundt om. Det forutsettes at punktene samtidig vil redusere eller ikke vesentlig endre smitterisikoen.

Det er mange som er urolige for at det rømmer en flokk til andre fjell, når dyra blir færre og gjerne mer stresset. Gjerder og oppsyn kan være med å hindre dette. Samtidig er mange opptatte av at dette er en krevende situasjon, der en bør kvalitetssikre mest mulig, også ved å ha observatører som ikke er knyttet til etater med andre oppgaver i denne sammenheng – noen som bare kan være der, og kvalitetssikre.

6 punkt til revidert strategi:

- bevare noen hundre rein til neste vinter

- forberede ledegjerder, samt kve, forberede sluttuttak vinter 2018-19

- forsterke vakthold og gjerder, ved fv50

- slippe til uavhengige observatører

- avholde jevnlige kontaktmøter mellom lokal og sentral villreinforvaltning

- fortsette kartlegging og forskning mht cwd i Norge

olavs 14.1.18

Til punkt 1: for eksempel 3-500 stk.

Til punkt 2: kanskje nødvendig med kve for å klare å avvikle den siste flokken uten at den rømmer til andre fjell. Kanskje en fordel om reinen passerer ledegjerdet/stolper, og slik sett har sett gjerdet før en ev. inndriving.

Til punkt 3: Mer mannskap tilgjengelig om fellingspause.

Til punkt 4: For eksempel et par svenske/finske veterinærer.

Til punkt 5: Gjerne også innkalle fagfolk, som gjeterkompetane og SNO.

Til punkt 6: Styrker beslutningsgrunnlaget enda mer.

Det forutsettes at punktene samtidig vil bedre eller ikke vesentlig endre hensynet til dyrevelferd.

olavs 15.1.18

(Ovennevnte i kortform også på trykk i Hallingdølen 18.1.)

-----

Bruk av kve i Nordfjella?

Når det gjelder eventuell bruk av samlekve i Nordfjella nord, når en restflokk eventuelt skal tas ut, ser det utenfra ut til å være fem erfaringspunkter å sjekke ut:

1 – Erfaringene til gjeterne som drev med tamrein i Nordfjella på 60-tallet – deres erfaring med inndriving av flokker med noe villrein.

2 – Erfaringene til jegere, forvaltere, forskere, oppsyn – og andre som kjenner Nordfjella og dagens Nordfjella-rein.

3 – Erfaringer fra samlinga av den privateide «villreinsflokken» i Rendalen.

4 – Erfaringer fra tamreindrifta, i Sør- og Nord-Norge.

5 – Erfaringer fra samling av villrein i andre områder: drøyt 200 dyr fra Snøhetta, som var på gjestebeite i Knutshø, ble visst satt på kve der. Likeledes har det visst ved to anledninger blitt satt dyr på kve i Setesdal Vesthei.

olavs 28.1.18

Den siste flokken er felt, les Hjorteviltportalen

olavs 27.2.18

Fag/politikk: Hvem skal bestemme over tiltak ved pandemier (og jeg lurer på: ved dyresykdommer som cwd?) 2.7.20 Les mer

Fredag 11.9.2020 kom beskjeden om at det er funnet CWD på Hardangervidda også. Nå må alle tenke seg grundig om, så får vi se. Les mer

CWD 30.9.2020:

7 punkter en kan tenke rundt ang. CWD:

Lokal forvaltning må ikke, helst aldri, føle seg overkjørt av sentral forvaltning, de må jobbe mot konsensus, enighet?
Alle må med rundt bordet, jf. langfjella.no, for eksempel lokale eksperter som jegere og gjetere (de som har bodd med tam (og vill) rein over år, året igjennom, (i disse fjella), de har sett ting ingen andre har sett. Fjellfant-eksperter kan ikke noe faglig om smitteteori etc., men det kan andre rundt bordet, forskere, ikke sant?
Manges magefølelse sier nå etter Vidda at CWD alltid har vært her?
En del sin magefølelse sier at det KAN være et sammenfall mellom reduksjon i jervestammen og ev. CWD-oppblomstring (90-tall). Kan jerv (hunder) lukte sykdom (og identifisere dyr som bare er smittet), ta ut syke dyr gjør jo jerven i alle fall. En må se på dyrehelse, jakt, jerv mv..? Se artikkel om å lukte sykdom her
Mange snakker i debatten nå om dyras leveområder, press, fragmentering, hyttebygging mv., hva kan gjøres?
En må være tålmodig og se etter ny viten og ny forståelse før/mens en gjør tiltak. En må dele tanker og info på tvers av og mellom nivåer i forvaltningen, og med samfunnet. Hvor mye betyr EU-krav, hvor mye betyr redsel for (hypotetisk) smitte til mennesker?
En må holde på det brede perspektivet, rein og folk har levd sammen i 10 000 år her, jegernes «savn» er ikke det viktigste nå, men deres rolle er en viktig brikke i et stort spill, der villreinen er en sentral brikke i hele fjellnaturen, fjellbygdene, Norge. Nordlige halvkule, en av de aller, aller kraftigste «identitetene» våre, fjell, fjellnatur, rein, menneske?