Tiltak, prosjekt 2045
Alt har en historie. Arbeidet med det som ble Langfjellaseminaret startet for alvor opp etter at flere stemmer/forskere i Villmarksliv i 2003 uttalte at de trodde villreinen kunne miste grunnlaget for å overleve om noen tiår, med klimaendringer mv. Fra mine notater den gang:
Bladet Villmarksliv tok i nr 5/2003 for seg situasjonen i norsk natur i år 2050. Både biologer, klimaforskere og forvaltere kom med sine spådommer: ”Når det blir mindre fjell, tregrensen stiger, og reinen samtidig utsettes for inngrep som hyttebygging, veier, jernbane og ikke minst ferdsel, ser det mørkt ut. Konklusjonen blir at det neppe er jaktbare bestander av villrein i Norge i år 2050.”
Jeg såg 40 år fram, og formulerte "Prosjekt 2045", et skisse for hva som kunne hjelpe, det ble til arbeidsmåten Langfjellaseminaret står for i dag.
Men jeg tenkte også mulige tiltak, som disse:
"I følge en rapport fra NINA m.fl.[1] i februar 2005 og Finse-møtet i 2004, er både politikere, naturvernere og turistnæring nå tilsynelatende enige om at miljøtunneler er løsningen for reinbeiteproblematikken rundt R7. NINA er ute med en ny rapport om tunneler nå i 2006.
En annen mulighet er få etablert en praksis i Norge, der man ser på et område i et 20 års-perspektiv: folk kan bruke et område mer intensivt i den perioden reinen er andre steder.
En tredje mulighet er en evaluering av hyttebygginga i fjellet/tregrensa. Hvordan kan vi hindre at det bygges for mye, og i områder (som randsonene rundt høgfjellet) som viltet i fjelløkosystemene er avhengige av?
Med de utsikter vi har til klimaendring, er det grunn til å spørre om forrige vinters situasjon med rein ut i skogene på leting etter områder uten is, vil bli et vanligere syn framover. Det øker i så fall behovet for tiltak som dem som skisseres her.
En fjerde mulighet er at det søkes enighet omkring kompensasjonsordninger som er så gode at grunneiere synes det er attraktivt å få vernet sine områder.
Et femte forslag er at en følger noe en kan kalle ”kakeprinsippet”. Kommune A bør ikke (kunne) kreve å bygge ut i et fjellområde fordi kommune B allerede har gjort det samme. A må heller kompenseres av B og/eller staten på annen måte.[2]
En sjette mulighet, som ikke berører villreinen spesielt, men fjelløkosystemets vel mest truede art, kan være at man på statens grunn, i områder der fjellreven yngler, vurderer å ha lommer der det (periodevis) ikke jaktes småvilt.
En sjuende mulighet kan være å informere bedre: hvor er reinen, hvor/når/hvordan bør man ikke nærme seg den. For meg er det et motto at kunnskap helst har verdi og kan overleve om den deles med andre.
En åttende mulighet er helhetstenkning. Jeg pleier å si det slik: summen av lokale vedtak gir ikke alltid et nasjonalt resultat noen vil være fornøyd med. Nevnte NINA-rapport fra 2005 foreslår å løse dette problemet gjennom ulike samarbeidsorganer og plannivåer. Helhetstenkning gjelder dessuten mer enn geografi: også tverrsektoriell tenkning mv.
En niende mulighet er å tenke innovasjon/næring og informere turister, guide turister, lære opp turister, markedsføre fjelløkosystemet nasjonalt og internasjonalt. Sikre at natur og kultur gir basis for nyskaping uten at de opprinnelige verdiene forringes.
Det finnes mange flere muligheter."
--
Hva er mest aktuelt i 2020?
- kanskje pause eller stans i regulering av nye hytteområder, eller innveksling av gamle områder, om nye skal reguleres?
- markedsmekanisme som veksler inn gammel hyttetomt mot ev. ny hyttetomt? (hindre økt totalmengde)
- statlig fond som kan kjøpe ut spesielt "feilplasserte" hytter, veger mv?
- dialog med DNT og andre om hvor overnattingsbedriftene bør ligge om 100 år
- stengte veger, løyper, når reinen er i området?
- rasjonalisering av parallelle løyper
- utstrakt naturinformasjon v/fjellstyrer, kommuner, SNO mfl
- miljøtunneler?
- sist men ikke minst, kanskje trenger vi en dugnad for naturmangfold og CO2-lagring i natur? Lokalpolitikere eller grunneiere/tomteeiere har iblant sagt slikt som at 'vi hadde satset mindre på utbygging av områder nå, om vi stolte på at staten ikke ville gjøre det vanskeligere seinere'. Og slikt som at 'vi kan ikke lokalt være strengere (verne biomangfold) enn staten/fylkesmannen'. Dette kan tyde på at tillit og samspill er viktigere enn det meste. Samspill mellom aktører (se "f-modellen" nevnt annet sted på sidene her), samspill mellom næringer, vektlegging av støling, lokalmat (sirkulær økonomi), beiter for tamme og ville dyr, naturmangfold. Felles mål, lokalt og sentralt. Samspill om å utvikle virkemidler. Alle bli hørt, også lokalt: ikke bare kommunestyret og utbyggere. Alle med, felles mål, utvikling av virkemidler i fellesskap. Er dette nøkkelen med stor N? Må vi utvikle et mer levende demokrati for å få dette til, få til en bærekraftig utvikling, få til å se langt fram, samtidig som en ser dagen i dag?
3.6.20: NINA lanserer nytt verktøy der en kan legge inn tiltak, og beregne hvor mye ulike tiltak hjelper naturen/villreinen Les mer
23.6.20 Kan mer demokrati gi bedre forhold for folk og natur? Les mer i Hallingdølen
